Det akademiske året er slutt, og det er ett år igjen av dekanatperioden. Som de fleste kanskje vet allerede, tar jeg ikke noen ny periode. Grunnen er først og fremst alder. Jeg vil være 64 år når nåværende periode går ut sommeren 2013, og jeg vil gjerne bruke de siste årene av yrkeslivet til faglig aktivitet. Så i løpet av det kommende året skal det velges nytt dekanat, eller tilsettes ny dekan. Jeg regner med at det første alternativet er det overveiende sannsynlige, men ved UiB kan fakultetene velge om de vil velge eller tilsette dekan på åremål. Et diskusjonsgrunnlag er sendt ut til instituttene, og jeg regner med at vi får innspill fra instituttrådene før saken legges fram for fakultetsstyret i oktober. For meg er det viktigste at vi får til en prosess som sikrer at vi får en mest mulig kompetent ledelse, som samtidig har legitimitet hos alle grupper ved fakultetet.

Dette gjelder også fakultetsstyret, som i alle saker har det siste ordet. Ved siste valg opplevde vi at flere av dem som ble valgt måtte vike sete for kandidater som fikk færre stemmer enn dem for at fakultetsstyret skulle få den foreskrevne kjønnssammensetningen. Vi kan neppe hindre at det skjer igjen. Men vi ønsker at det legges føringer på kandidatforslagene slik at sjansene for at vi slipper drastiske justeringer blir størst mulig.

Med ett år igjen, er det begrenset hva vi som sittende dekanatet kan få til av større reformer. De bør være avsluttet og vedtatt av fakultetsstyret før vi går av. En sak vi legger stor vekt på å få gjennom er en reduksjon av førstesemesterstudiene til 20 studiepoeng, fra dagens 30. Én begrunnelse for forslaget er at når BA-graden har et omfang på bare tre år, dvs. 180 studiepoeng, er det trangt om plassen. Da bør vi legge oss på det minimum som loven krever, nemlig 20 studiepoeng. En annen begrunnelse er at vi ønsker å rydde plass for fag allerede i første semester. I dag søker studenter på en rekke disiplinbaserte programmer gjennom Samordna opptak. Den disiplinen de har valgt, får de imidlertid ikke begynne på før i andre semester. Det tror vi virker demotiverende for mange, og kan være noe av grunnen til frafall første semester. Et tredje er at dagens organisering i noen tilfeller hindrer studenter å begynne på nytt fag etter tre semester med spesialiseringsfag uten å måtte vente et semester. Det taper disse fagene studiepoeng på.

Høringsfristen går ut over sommeren. Problemene jeg har skissert er reelle. Jeg håper derfor alle går inn i denne diskusjonen med åpent sinn og vilje til å finne en best mulig løsning. Det kan godt være at dekanatet har oversett den.

Jeg tror det er realistisk at vi får til dette før vi takker av. Et mål som jeg imidlertid begynner å innse er helt urealistisk å nå før det nye dekanatet overtar, er å få alle ved fakultetet til å stave forkortelsen ph.d. rett. Det er slik den skal skrives ifølge Språkrådet, altså ph.d., med to punktum og små bokstaver. Og bindestrek dersom det kobles sammen med et nytt ord, som f.eks. i ph.d.-reglement. Spiller det noen rolle? Kanskje ikke noen stor sådan, men siden det er vårt fakultet som er ansvarlig for språkfagene, og skriving er en viktig del av disse, burde det kanskje spille en viss rolle at vi skriver norsk i samsvar med offisiell rettskriving, også der denne (ennå?) ikke er i samsvar med engelsk eller amerikansk stavemåte. Greier vi det, kommer kanskje Forskningsavdelingen etter. De bruker ordet ofte.

Med dette ønsker jeg alle en god, varm og solrik sommer!

UiB ble i revidert statsbudsjett tildelt flere øremerkede og ti frie studieplasser. Universitetsstyret bestemte i forrige uke at disse skulle brukes til oppstart av et studietilbud i kinesisk. Det tilbys allerede i dag begynnerundervisning i kinesisk i regi av Konfutse -instituttet i Bergen, organisert gjennom Senter for etter- og videreutdanning og med Institutt for fremmedspråk som faglige samarbeidspartner.
De ti studieplassene vil med et mindre tilskudd fra fakultetet kunne finansiere en første vitenskapelig stilling i kinesisk ved Institutt for fremmedspråk. Stillingen muliggjør oppstart av et årsstudium i kinesisk med oppstart annethvert år. Et fullverdig BA-program forutsetter minst to stillinger. Vi ser for oss ulike måter å etablere den andre stillingen på i nær framtid.
Hovedstrategien bør være at universitetet og fakultetet i fellesskap arbeider for at fakultetet så snart som mulig, helst over statsbudsjettet for 2013 får nye ti studieplasser, som kan finansiere den andre stillingen.
Om dette skulle ta tid, finnes det muligheter for mellomfinansiering. Det mest interessante alternativet er et samarbeid med Hanban, det kinesiske hovedkvarteret til Konfutse -instituttene, som på vegne av kinesiske myndigheter arbeider for å etablere undervisning i kinesisk språk og kultur over hele verden. Hanban har tidligere vist interesse for å mellomfinansiere stillinger i kinesisk ved UiB, der tilsetting skjer fullt ut i regi av oss. I fravær av egenfinansierte stillinger i kinesisk har fakultetsledelsen tidligere vært skeptisk til et slikt samarbeid, men grunnlaget for skepsisen faller etter vår vurdering bort gjennom de ti studieplassene. Vi har allerede tatt initiativ for å bringe på det rene om det fremdeles er interesse for dette hos Hanban.
I og med at fakultetet er inne i en langsiktig, reell nedbyggingsprosess, ser vi videre finansiering av stillinger i kinesisk innenfor egne budsjettrammer som det mest problematiske altenrativet. Fakultetets bemanningsplan fram til 2016 legger til grunn at noen vitenskapelige stillinger må trekkes inn når de blir ledige ved naturlig avgang for å sikre en betryggende margin mellom faste lønnskostnader og fakultetets totale inntektsramme. Det er derfor i utgangspunktet vanskelig i utgangspunktet å finne rom til enda en stilling i kinesisk i overskuelig framtid innenfor dagens rammer. Men om vi ikke får tilført ytterligere studieplasser, vil utbygging innenfor egne rammer likevel måtte diskuteres. Det kan skjer enten ved at enda en stilling trekkes inn når en ev. mellomfinansiering tar slutt, eller ved at det på andre måter kan finnes rom til stillingen uten at det får skadelige virkninger på fakultetets økonomi. Det er for tidlig å si om dette er mulig, og det er uansett fakultetsstyret som må vedta dette som del av de ordinære budsjettprosessene

Som mange kanskje har fått med seg, har det på forskning.no denne og forrige uke gått en debatt om humanioras manglende evne til å få fram sine viktigste forskningsbragder hvert år i form av f.eks. en ti på topp-liste over humanistiske gjennombrudd i 2011. Debatten startet med at redaktøren, Nina Kristiansen, i en kommentar plasserte ansvaret for dette ”begredelige” forholdet på dekanene – ingen av oss var i stand til å peke på årets viktigste bragder på stående fot. I samråd med de tre dekanene ble det så opprettet en blogg på forskning.no, der Oslo-dekanen inviterte alle til å komme med forslag. Jeg la tidlig inn et helt åpenbart forslag, nemlig Christopher Henshilwoods artikkel i Science. I går la jeg ut et lengre innlegg. Hovedpoenget mitt er at det ikke bør være dekaner som setter sammen slike lister, og jeg sender derfor ballen tilbake der den hører hjemme, nemlig hos forskningsjournalistene.

Merk at den kanskje mest interessante diskusjonen ikke befinner seg på selve bloggen, men knyttet til redaktørens første innlegg.

God helg!

I 2011 var det relativt stille på denne bloggen. Det har mange årsaker, som vi kan la ligge her. Jeg skal forsøke å være mer aktiv i året vi nå har foran oss. Årets første innlegg vil jeg bruke til både å se tilbake på viktige saker for fakultetet i 2011, som en slags oppsummering av året.

Når jeg tenker tilbake, er det to saker som dominerer: Fakultetsstrategi og reorganisering av forskerutdanningen.

Den ene er utarbeidelsen av ny strategisk plan for fakultetet, som gjelder fram til 2015. Vi startet tidlig i 2011, og vedtaket ble gjort av fakultetsstyret i november. Teksten gikk gjennom mange versjoner, ble diskutert på et dårlig besøkt allmøte sist vår og på et like livlig som nyttig seminar i oktober med styre og institutt- og senterledere. Det ble også en liten tilspisset diskusjon i På Høyden av dekanens evne til å tenke humanioras egenart. Den var også nyttig, i hvert fall for meg, og uten tvil også for teksten.
Mitt mål var hele tiden at prosessen skulle munne ut i et mest mulig konkret dokument, uten for mye av de luftige og uforpliktende formuleringene som litt for ofte preger den typen dokumenter. Med god hjelp av alle som bidro i prosessen, ikke minst fra fakultetsstyret i den endelige behandlingen, føler jeg at vi lyktes rimelig bra med det. Nå er oppgaven å sette den ut i livet gjennom handlingsplaner år for år, der det må foretas avveiinger mellom kapasitet, både i dekanatet og i den administrative staben og behovet for å ta fatt på oppgavene. Og ikke minst skal instituttene og sentrene nå skrive/oppdatere sine strategidokumenter. Det skal skje i løpet av våren. Dette er svært viktig. Det overordnede styringsprinsippet for dette dekanatet er at mest mulig ressurser og mest mulig ansvar skal føres ut på grunnenhetene, i tråd med grunntankene bak reorganiseringen av fakultetet og innføring av tilsatte instituttledere i 2007. Dette ansvaret er ikke minst et strategis ansvar.

Den andre store saken var reorganisering av forskerutdanningen. I tråd med det overordnede prinsippet jeg nettopp nevnte, fant vi nokså raskt etter at vi tiltrådte, blant annet som resultat av diskusjoner med instituttlederne at det faglige ansvaret for hele utdanningen, avhandlingsarbeid så vel som opplæringsdel, hørte hjemme nærmest mulig fagmiljøene. Det måtte også gjelde forskerskoleorganisering, som i den gamle modellen lå forfinansiert ved fakultetet. Forslag til ny modell som tok hensyn til dette, ble sendt på høring i vårsemesteret. Det ble spørsmålet om forfinansiering av forskerskolene som fikk mest oppmerksomhet og motstand. Da strategien ble vedtatt i desember sluttet likevel fakultetsstyret seg mot én stemme til dekanatets forslag om også å legge ansvaret for disse til institutt og fagmiljøer. Vedtaket, som finnes under sak 69/11 i referatet fra styremøtet, representerer ikke en underkjennelse av den store og verdifulle innsatsen alle som har vært involvert i forskerskoler ved fakultetet de siste årene har lagt inn. Bakgrunnen for vedtaket er at prinsippet om at faglige oppgaver skal løses nærmest mulig fagmiljøene må gjelde også her. For å gi LLE og IF tid til å områ seg, har ordningen med forfinansierte forskerskoler på fakultetsnivå likevel blitt prolongert ut 2012 som en del av vedtaket. Jeg føler meg trygg på at instituttene vil forvalte ansvaret på en god mest mulig formålstjenlig måte, også når det gjelder bruk av forskerskoler i forskerutdanningen.

Med dette ønsker jeg alle et godt og fruktbart semester.

Jan Landro i Bergens Tidende hadde den 7.11 en helsides kommentar om den såkalte Lunde-saken, der han trakk inn en annen ansettelse ved Institutt for fremmedspråk på en etter min mening uetterrettelig måte. Jeg ba onsdag 9.11 om et tilsvar, og fikk da beskjed om at innlegget ville bli trykket. Det kom imidlertid ikke på, men mandag 14.11 hadde professor ved NHH, Sunniva Whittaker, et innlegg på trykk der hun påpekte de samme forholdene som jeg i mitt tilsvar hadde tatt opp. Jeg fant da at å insistere på å også få mitt innlegg på trykk, var lite hensiktsmessig. Jeg har imidlertid behov for å markere at jeg som dekan finner Landros formuleringer kritikkverdige, og velger derfor å publisere innlegget jeg sendte BT her:

“I BT mandag 7. november skriver redaktør Jan Landro om en tilsettingssak ved Det humanistiske fakultet ved UiB. Dette er en svært vanskelig sak for fakultetet, men tilsettingssaker i staten er unntatt offentlighet, og jeg kan derfor dessverre ikke kommentere saken spesielt. Landro trekker imidlertid inn en av fakultetets ansatte, som bare indirekte er knyttet til saken, på en måte som krever korrigering. Det dreier seg om ”russiskamanuensisen som hadde gått i undervisningsvikariater i årevis, [som] med henvisning til jussen gjorde krav på fast ansettelse”. Dette er en fullt kvalifisert førsteamanuensis med doktorgrad, som i tillegg til undervisningsvikariater også har hatt forskerstillinger med full forskningsressurs, bl.a. som førsteamanuensisvikar, i årene før hun ble fast ansatt. At hun fikk gå i midlertidig stilling så lenge at hun opparbeidet seg en etter loven klar rett til fast ansettelse, kan hun ikke lastes for, like lite som hun skal lastes for at hun reiste krav om å få retten innfridd. Hun har med andre ord ikke urettmessig gått foran en annen, slik Landro synes å antyde.

Gjert Kristoffersen

Dekan, Det humanistiske fakultet”