Jeg ble i forrige uke intervjuet om de økonomiske problemene for humaniora sammen med Helge Vidar Holm på fransk. Her er lenke til innslaget. Selv mener jeg nok at det ikke lenger er full dekning for overskriften når det gjelder vårt fakultet, selv om ting fort kan endre seg og selv om vi også i årene som kommer må redusere antall vitenskapelige stillinger. Når regnskapsresultatet foreligger, kommer jeg tilbake med en nærmere analyse.

Som mange kanskje har fått med seg, har det på forskning.no denne og forrige uke gått en debatt om humanioras manglende evne til å få fram sine viktigste forskningsbragder hvert år i form av f.eks. en ti på topp-liste over humanistiske gjennombrudd i 2011. Debatten startet med at redaktøren, Nina Kristiansen, i en kommentar plasserte ansvaret for dette ”begredelige” forholdet på dekanene – ingen av oss var i stand til å peke på årets viktigste bragder på stående fot. I samråd med de tre dekanene ble det så opprettet en blogg på forskning.no, der Oslo-dekanen inviterte alle til å komme med forslag. Jeg la tidlig inn et helt åpenbart forslag, nemlig Christopher Henshilwoods artikkel i Science. I går la jeg ut et lengre innlegg. Hovedpoenget mitt er at det ikke bør være dekaner som setter sammen slike lister, og jeg sender derfor ballen tilbake der den hører hjemme, nemlig hos forskningsjournalistene.

Merk at den kanskje mest interessante diskusjonen ikke befinner seg på selve bloggen, men knyttet til redaktørens første innlegg.

God helg!

I 2011 var det relativt stille på denne bloggen. Det har mange årsaker, som vi kan la ligge her. Jeg skal forsøke å være mer aktiv i året vi nå har foran oss. Årets første innlegg vil jeg bruke til både å se tilbake på viktige saker for fakultetet i 2011, som en slags oppsummering av året.

Når jeg tenker tilbake, er det to saker som dominerer: Fakultetsstrategi og reorganisering av forskerutdanningen.

Den ene er utarbeidelsen av ny strategisk plan for fakultetet, som gjelder fram til 2015. Vi startet tidlig i 2011, og vedtaket ble gjort av fakultetsstyret i november. Teksten gikk gjennom mange versjoner, ble diskutert på et dårlig besøkt allmøte sist vår og på et like livlig som nyttig seminar i oktober med styre og institutt- og senterledere. Det ble også en liten tilspisset diskusjon i På Høyden av dekanens evne til å tenke humanioras egenart. Den var også nyttig, i hvert fall for meg, og uten tvil også for teksten.
Mitt mål var hele tiden at prosessen skulle munne ut i et mest mulig konkret dokument, uten for mye av de luftige og uforpliktende formuleringene som litt for ofte preger den typen dokumenter. Med god hjelp av alle som bidro i prosessen, ikke minst fra fakultetsstyret i den endelige behandlingen, føler jeg at vi lyktes rimelig bra med det. Nå er oppgaven å sette den ut i livet gjennom handlingsplaner år for år, der det må foretas avveiinger mellom kapasitet, både i dekanatet og i den administrative staben og behovet for å ta fatt på oppgavene. Og ikke minst skal instituttene og sentrene nå skrive/oppdatere sine strategidokumenter. Det skal skje i løpet av våren. Dette er svært viktig. Det overordnede styringsprinsippet for dette dekanatet er at mest mulig ressurser og mest mulig ansvar skal føres ut på grunnenhetene, i tråd med grunntankene bak reorganiseringen av fakultetet og innføring av tilsatte instituttledere i 2007. Dette ansvaret er ikke minst et strategis ansvar.

Den andre store saken var reorganisering av forskerutdanningen. I tråd med det overordnede prinsippet jeg nettopp nevnte, fant vi nokså raskt etter at vi tiltrådte, blant annet som resultat av diskusjoner med instituttlederne at det faglige ansvaret for hele utdanningen, avhandlingsarbeid så vel som opplæringsdel, hørte hjemme nærmest mulig fagmiljøene. Det måtte også gjelde forskerskoleorganisering, som i den gamle modellen lå forfinansiert ved fakultetet. Forslag til ny modell som tok hensyn til dette, ble sendt på høring i vårsemesteret. Det ble spørsmålet om forfinansiering av forskerskolene som fikk mest oppmerksomhet og motstand. Da strategien ble vedtatt i desember sluttet likevel fakultetsstyret seg mot én stemme til dekanatets forslag om også å legge ansvaret for disse til institutt og fagmiljøer. Vedtaket, som finnes under sak 69/11 i referatet fra styremøtet, representerer ikke en underkjennelse av den store og verdifulle innsatsen alle som har vært involvert i forskerskoler ved fakultetet de siste årene har lagt inn. Bakgrunnen for vedtaket er at prinsippet om at faglige oppgaver skal løses nærmest mulig fagmiljøene må gjelde også her. For å gi LLE og IF tid til å områ seg, har ordningen med forfinansierte forskerskoler på fakultetsnivå likevel blitt prolongert ut 2012 som en del av vedtaket. Jeg føler meg trygg på at instituttene vil forvalte ansvaret på en god mest mulig formålstjenlig måte, også når det gjelder bruk av forskerskoler i forskerutdanningen.

Med dette ønsker jeg alle et godt og fruktbart semester.

Jan Landro i Bergens Tidende hadde den 7.11 en helsides kommentar om den såkalte Lunde-saken, der han trakk inn en annen ansettelse ved Institutt for fremmedspråk på en etter min mening uetterrettelig måte. Jeg ba onsdag 9.11 om et tilsvar, og fikk da beskjed om at innlegget ville bli trykket. Det kom imidlertid ikke på, men mandag 14.11 hadde professor ved NHH, Sunniva Whittaker, et innlegg på trykk der hun påpekte de samme forholdene som jeg i mitt tilsvar hadde tatt opp. Jeg fant da at å insistere på å også få mitt innlegg på trykk, var lite hensiktsmessig. Jeg har imidlertid behov for å markere at jeg som dekan finner Landros formuleringer kritikkverdige, og velger derfor å publisere innlegget jeg sendte BT her:

“I BT mandag 7. november skriver redaktør Jan Landro om en tilsettingssak ved Det humanistiske fakultet ved UiB. Dette er en svært vanskelig sak for fakultetet, men tilsettingssaker i staten er unntatt offentlighet, og jeg kan derfor dessverre ikke kommentere saken spesielt. Landro trekker imidlertid inn en av fakultetets ansatte, som bare indirekte er knyttet til saken, på en måte som krever korrigering. Det dreier seg om ”russiskamanuensisen som hadde gått i undervisningsvikariater i årevis, [som] med henvisning til jussen gjorde krav på fast ansettelse”. Dette er en fullt kvalifisert førsteamanuensis med doktorgrad, som i tillegg til undervisningsvikariater også har hatt forskerstillinger med full forskningsressurs, bl.a. som førsteamanuensisvikar, i årene før hun ble fast ansatt. At hun fikk gå i midlertidig stilling så lenge at hun opparbeidet seg en etter loven klar rett til fast ansettelse, kan hun ikke lastes for, like lite som hun skal lastes for at hun reiste krav om å få retten innfridd. Hun har med andre ord ikke urettmessig gått foran en annen, slik Landro synes å antyde.

Gjert Kristoffersen

Dekan, Det humanistiske fakultet”

Universitetet har ved semesterstart publisert ny guide som presenterer og beskriver de fleste av universitetets bygninger, jf. oppslag i På Høyden 11. august. Ifølge oppslaget er den i første omgang beregnet på studenter.

Det er blitt et ryddig og vakkert produkt, som så vidt jeg kan bedømme balanserer godt mellom plasshensyn og informasjonsmengde. Jeg er sikker på at mange flere enn studentene vil komme til å få glede av den i årene som kommer. Men til min overraskelse ser jeg at det mange med meg vil mene er det sentrale bygget ved Det humanistiske fakultet, nemlig HF-bygget, er utelatt. Dette innlegget er en noe bearbeidet versjon av et brev jeg har sendt forfatterne og Eiendomsavdelingen om dette.

HF-bygget er på mange måter fakultetets fasade utad. Det er i tillegg viktig i en by- og arkitekturhistorisk sammenheng, fordi det sammen med Universitetsbiblioteket fra noen få år tidligere representerer starten på den store universitetsutbyggingen på Nygårdshøyden som tok til på 60-tallet, en utbygging som uttrykksmessig brøt sterkt med den byggestilen fra sent 1800-tall og tidlig 1900-tall som ellers preger bydelen.

Sammenlignet med Universitetsbiblioteket er kanskje ikke HF-byggets kvaliteter like lett å få øye på. For mange framstår det nok som relativt dystert og en representant for den brutalismen som preget mye av arkitekturen på 60- og 70-tallet og som nå kanskje er kommet noe i miskreditt. Per Jonas Nordhagen bruker uttrykket “mild brutalisme”, men peker samtidig på at det har estetiske kvaliteter som etter min mening gjør at det ikke uten videre kan overses i en oversikt over universitetets arkitektoniske bidrag til bymiljøet i Bergen. Slik skildrer Nordhagens bygget i “På universitetets grunn. Nygårdhøydens arkitekturhistorie 1860-2000″ (Bergen 2004):

“For sin vakre arkitektur og for tilpasningen til terrengforholdene og miljøet, fikk HF-bygget en velfortjent arkitekturpris i 1967, og Chr. Norberg-Schulz omtaler det i verket Norges kunsthistorie (1983). Helland-Hansen og Lied signerte et godt og moderne bygg som var mesterlig satt inn mellom de to eldre bygningene Sydneshaugen skole og Fastings Minde og som dessuten var i samspill med det nesten samtidige Universitetsbiblioteket like ved. Den levende, gråaktige overflaten som er en del av tilpasningseffekten, kommer fra bekledningen med plater som har et dekke av sandblåste småstein, et skritt i retning av den ”brutalismen” som stadig sterkere meldte seg i byggekunsten på 1960-tallet. Et spennende trekk er den indre gården, som lyser en i møte gjennom glassdørene i inngangspartiet. Lett og lavt beplantet, nesten som en japansk meditasjonshage, er den holdt utenfor all bruk og utstråler akademisk ro.” (s. 157)

Utearealet rundt HF-bygget undergår nå en flott oppgradering som vil øke den estetiske verdien av alle byggene det binder sammen. HF-bygget selv har imidlertid ikke fått noen god behandling av UiB når det etter hvert har meldt seg behov for oppgraderinger. Ting har skjedd stykkevis og tilsynelatende uten omtanke for helheten og byggets arkitektoniske kvaliteter. Jeg har en gang tidligere i brev til Eiendomsavdelingen etterlyst en estetisk plan som sikrer at oppgraderinger både tar hensyn til våre dagers krav til funksjonalitet og byggets estetiske egenart. Det estetiske utvalget har de siste årene bidradd til at ny kunst er kommet på plass, og det skal nå være avsatt penger til en oppgradering av fellesarealer. Dette er veldig bra, men særlig det siste bør inngå i en slik overordnet plan for hvordan bygget best mulig kan tas vare på.

Prisen Nordhagen nevner var Det nyttige selskaps pris for god arkitektur, som bygget fikk samme året som det stod ferdig. Det stod i mange år en liten plakett nær hovedinngangen som fortalte dette. På et tidspunkt ble denne tatt ned, av ukjent grunn, og noen må ha glemt å sette den opp igjen. Det er på mange måter en symbolsk forglemmelse.